Hytting

Fra Viteboka
Hopp til: navigasjon, søk

Den stolte hyttetradisjon går tilbake til Det Norske Studentersamfunds spede barndom. I det Herrens år 1822 skal Christian Nicolai Keyser, som hadde sittet som Formand tidligere det året, troppet opp på generalforsamling, og til sin forbløffelse sett at styrets finanser hadde gått helt av skaftet. Ved nærere inkvisasjon om hans etterfølgeres fremtreden, kom det for en dag at de hadde vannskjøttet sine verv, og latt samfundskassen bære støyten. Den godeste Christian Nicolai skal da ha reist sin neve i været og hyttet mot sky, i et maktesløst forsøk på å uttrykke sin misnøye over hvor lavt samfundsånden hadde falt, og at alt var mye bedre før. Resultatet var ikke helt som han hadde håpet, da de andre tilstede tolket Keysers gest som et uttrykke for å ønske å tale, og før han visste ordet av det hadde Christian Nicolai stilt seg ved talerstolen og meldt sitt kandidatur som Formand for årets siste kvartal. Dette var en avgjørelse han senere ville angre på.

Hytting er den mest uhøytydelige form for å vise misnøye. Man hytter ved å løfte neven i været og vrikke på håndleddet. I fora som generalforsamling og medlemsmøter skal det hyttes mye og ofte. Denne plikten utføres ofte av de som mener alt var bedre før, men enhver oppfordres til å hytte om den føler trangen.

I disse multimediale tider kan hytting også foretas digitalt. Den edle hyttekunst holdes i live av hyttekorpset på Twitter. Kutyme for å uttrykke hytting på verdensveven er et kortfattet "Hytt!"