Da kanonen kom tilbake

Under Det Norske Studentersamfunds 188. oktobergalla i 2001 valgte gjester fra Juristforeningen å berge Studentersamfundets arsenal, kanonen - deres eneste forsvar (med unntak av evnen til å knuse enhver motstand i debatt). De berget ikke bare løpet (en bedrift som er gjentatt ved flere anledninger av bla: SVFF og Blindern studenthjem), men hele kanonen med tilhørende kjerre (lavett). Juristforeningen var ved flere anledninger konfrontert med bergingen, og hadde på tro og ære lovet å returnere kanonen neste gang de ble invitert på fest. Så skjedde ikke. Fester og festivitas kom og gikk, men kanonen forble utenfor professorboligen.

Den 17. mai i det herrens år 2003 var flere av DNS' medlemmer tradisjonen tro godt bedrukket på snaps, eplebrennevin og bayer. Etter sin sedvanlige gallanatt i Grisens slott, hadde drukkenboltene Øistein, Heine, Signe og Kjetil tatt beina fatt og satt kursen mot sentrum og Juristforeningens lokaler i professorboligen bak universitetets avdeling.

Frokost

Der nede spiste drukkenboltene seg mette på den 17.mai-frokost Juristforeningen hadde å by på; snitter, bløtkake, jordbær og champagne. Da barnetoget var passert, og juristene hadde inntatt sitt spiritus, syntes gjengen at nok var nok. Kanonen skulle hjem. Så under en heftig avledningsmanøver av unge herr Strømme, rullet Grisens menn kanonen ut i gaten og satte kursen for Chateau Neuf. Den korteste ruta, som naturligvis er å foretrekke når man ruller en kanon som veier i underkant av ett tonn, går uheldigvis rett forbi Hans Majestet Kongens slott (i dette tilfellet er det Hans Majestet kong Harald V, som er omtalt som hans majestet).

Men å rulle en kanon opp mot slottet på 17. mai går ikke ubemerket hen. Vel innen skuddhold mot slottet, ble drukkenboltene konfrontert av den lokale kongens livgarde. Med trukkede våpen spurte gardistene hvor drukkenboltene hadde tenkt seg med denne kanonen.

− Den er vår, svarte studentene.

I mangel på grunnlag for å ta deres ord for god fisk, valgte gardisten å telefonere ned til Akershus festning og andre forsvarsverk som hadde slike kanoner på utstilling. Og etter at en stakkars rekrutt hadde løpt og talt og dobbeltalt samtlige kanoner i rimelig nærhet, uten å finne avvik fra gårsdagens antall kanoner, ble kompaniet dimittert, og var atter på vei mot Chateau Neuf.

På veien

Ikke lenge etter hadde studentene kommet til Majorstuveien. De valgte denne ruta for å unngå alle de bunadskledde, isspisende og flaggviftende osloborgerne. Men midt i den bratteste bakken på vei opp mot Uranienborg kirke, ble drukkenboltene enda en gang stoppet. Denne gang av lovens lange arm. Politiet ville vite hvor de hadde tenkt seg og hvor de hadde fått denne kanonen. Svaret var det samme: − Den er vår!

Også denne gangen ble svaret avfeid som sludder, og politiet satte i gang en storslått etterforskning, men ei heller denne etterforskningen kunne kaste lys over hvor det manglet en kanon. Men studentene visste hvor den manglet, nemlig på Chateau Neuf. (Og på Akershus festning, hvor kanonen ble sjålet på 1970-tallet). Etter at politiet ikke maktet å finne noen ulovligheter, ble gjengen ønsket bón voyage.

Øistein, Heine, Signe og Kjetil fikk endelig lov til å fortsette den siste biten hjem. Der på Chateau Neuf ventet mer belønning i flytende form, i tillegg til nyoppnådd heltestatus.

Påfølgende dag var hendelsen omtalt i landets største tabloidavis, Verdens Gang. En fotograf hadde nemlig fotografert gjengen og kanonen i samtaler med politiet. Journalisten hadde til og med snappet opp et sitat: «Det er helt kanon!»