Johan Sebastian Welhaven
Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) var en norsk lyriker og litteraturkritiker. Han er godt kjent i Studentersamfundet og i samfunnet for øvrig som Henrik Wergelands poetiske og kulturpolitiske motpol, men har også posisjon i kraft av eget virke som lyriker, universitetslektor og professor.
I 1826 ble Welhaven sendt til Christiania, tok examen artium ved Universitetet og leste til forberedende i to år før han i 1828 drog tilbake til Bergen for å studere teologi under sin far, Johan Ernst Welhaven, som var prest ved St.Jørgens hospitals kirke i Bergen. Faren døde samme år, og sønnen valget så å fortsette studiene ved Universitetet i hovedstaden, men tok ingen flere eksamener, da "han var i stand til å reise seg fra eksamensbordet og gå sin vei, han gjorde nettopp det flere ganger. [...] Det var en blanding av stahet og selvfølelse hos ham."
I 1830 diktet han fram "Hvorlænge vil du rase mot Fornuften?" som en kritikk til Wergelands 720 sider lange dikt "Skabelsen, Mennesket og Messias." Det kritiske diktet ble publisert anonymt i Morgenbladet, og i 1831 svarte Wergeland i Samfundsbladet med artikkelen: "Til Studentersamfundet." Den såkalte Stumpefeiden varte hele vinteren 1832-33 i avisene Statsborgeren og Folkebladet, og forstatte videre med "Dæmringsfeiden," "Campbellerslaget," og "Campbellerfeiden."
Våren 1832 var blant andre Welhaven og Frederik Stang sentrale skikkelser i utbrytergruppen Det Norske Studenterforbund, som var en flokk moderatkonservative studenter som ønsket å bevare det kulturelle og språklige fellesskapet med Danmark, og var opponenter av spesielt Henrik Wergeland og de mer radikale studentene. Studenterforbundet ble oppløst etter få år, og Studentersamfundet og Welhaven har i senere tid lagt feiden bak seg.
Welhaven ble konstituert som lektor i filosofi ved Universitetet i 1840, fast ansatt i 1843, og ble professor i 1846. Ansettelsen ble det strid om, da det var velkjent at Welhaven ikke hadde fullført noen akademisk grad, og spesielt siden han tidligere ikke hadde publisert noe av filosofisk art. Henrik Wergeland, som i motsetning til Welhaven hadde fullført sin teologiske embetseksamen, søkte også på stillingen, men hans kandidatur ble vraket. Dog kun ti av tretten i vurderingskomiteens medlemmer også vraket Welhavens kandidatur, var én av de tre som forsvarte ham, P.A. Munch, som antageligvis virket sterkt.
I 1867 ble det laget en byste av Welhaven. Den var lenge deponert ved Nasjonalgalleriet, men er nå å finne i bokhyllene i BokCafeen, ved siden av sin livslange opponent Wergelands byste.
Han holdt stillingen som prfessor frem til han i 1868 måtte gå av grunnet sine helsemessige problemer grunnet Parkinsons sykdom. 12. november samme år samlet tusen akademikere seg og fikk i fanetog til Welhavens bolig. Formand ved Det Norske Studentersamfund forsøkte å forsone med med ham på vegne av Henrik Wergeland, men Welhaven nevnte ikke dette i sin takketale. Bjørnstjerne Bjørnson, som var på mange vis en viderefører av Wergelands ånd, hyllet Welhaven med diktet "De norske studenters hilsen til Professor Welhaven."
J.S. Welhoven levde tilbaketrukket for seg selv i Skovveien frem til sin død i 1873.