Bjørnstjerne Bjørnson
Bjørnstjerne Martinius Bjørnson | |||
---|---|---|---|
Født | 8. desember 1832 | ||
Formand | |||
1870 | |||
Forgjenger | Carl Berner | ||
Etterfølger | Otto Albert Blehr | ||
Teatersjef | |||
1859 | |||
Forgjenger | ? | ||
Etterfølger | ? | ||
Bjørnstjerne Martinius Bjørnson var en norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet. Hans produksjon er meget omfattende med bondefortellinger, skuespill, poesi, romaner, artikler, taler og en enorm mengde brev.
Mens forfatterens bondefortellinger er forankret i norsk nasjonalromantikk med hensyn til form, stil og menneskeskildring, beveget Bjørnson seg siden over det moderne sagadrama og det borgerlige samtidsdrama til de første realistiske problemdramaene. Bjørnson var også en produktiv lyriker, og mange av hans dikt er tonesatt, blant annet av Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf og Edvard Grieg. Også andre nordiske komponister har tonesatt hans dikt. En av hans fedrelandssanger, Ja, vi elsker dette landet med tone av Rikard Nordraak, er blitt Norges nasjonalsang.
Stortinget bevilget ham diktergasje i 1863. I 1903 ble han som første norske dikter tildelt Nobelprisen i litteratur. Han er også kjent som Riksmålsforbundets grunnlegger. Sammen med Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland, ble Bjørnson i mellom- og etterkrigstiden markedsført av Gyldendal forlag som en av de fire store norske dikterne.
Bjørnson var også aktiv i Det Norske Studentersamfund, hvor han allerede i 1859 ble Teatersjef for Studentersamfundets Theater. I 1870, som 38-åring, ble han formand i Studentersamfundet. Mange så denne rabulistens vei til topps som et tegn på at organisasjonen var i ferd med å falle sammen. Den kontroversielle Bjørnson skal blant annet ha innført de beryktede biff-nachspielene på Studentersamfundet, og er opphavsmann til begrepet over tolv. Bjørnson ble i anledning sin 70-årsdag utmerket til det første Storkors av studentteaterets ridderorden, Den Hvide Knap.