Den 22. ordinære grisefest

Fra Viteboka
Hopp til navigering Hopp til søk

Den 22. Ordinære Grisefest blei avholdt lørdag 02. oktober 2021 på Chateau Neuf. Før Grisefesten blei det gjennomført ridderpromosjon i Storsalen. Grisefesten ble arrangert lørdagen etter den nasjonale åpningen av landet, noe som medførte seg en særdeles stor fest.

Ridderpromosjoner

Følgende ridderpromosjoner blei foretatt:

Riddere

Kommandører

Storkors

Tryntalen

Innledning

Ærede stormester og representanter for vanlige folk fra hele Norge, det landet vi tror på og er så glad i. Det er en sann glede å kunne hilse vårt folk her i vårt eget slott.

Vi, Hans Maiestet den Gyldne Gris, av Høi Stegen Magt og Fedme, har steget ned fra fleskeberget for å dele noen betraktninger om den svinske og fete tid vi roter rundt i. Fire år har gått siden vi sist talte til vårt folk. Og vårt folk det er griser fra sør og nord, det er rike premiegriser og slaskete skinn, det er ferske pattegriser og gamle griser. Vi er fete svinenakker og magre skinker. Vi er natursvin og sofagriser. Det er purker som er glad i purker, det er galter som er glad i galter og det er sugger og råner som er glade i hverandre. Det er iberiske svin, det er kanadiske minigris det er vietnamesiske hengebuksvin, vortesvin og svenske villsvin. Vi selv nedstammer fra danske røde pølser en gang i tiden.

Det fyller Hans Majestet med stor glede å se eder samlet tett i tett, uten å dekke trynet og uten å måtte holde meteren mellom eder. Det er alt for lenge siden sist. I har alle sittet hver og en for Eder selv på små studenthybler, i kollektiv og på gutterommet hos mor og far, og stekt i Eders eget fett alt for lenge. Vårt rike har vært rammet av en pandemi verre enn den verste svineinfluensa, og det å omgi seg med en svak eim av håndsprit har blitt alment anerkjent som et kvalitetstegn, og ikke noe bare for fyllesvin.

Det er på sin plass å takke våre velgjørere i Big Parma for at de har alt fram en vaksine raskere enn forventet - vi ville foreslått applaus på balkongen for dem, men vi vet at denne industri er griskere enn som så. Det er nokså vanlig å høre folk snakke om andres svin, altså ditt svin, men det er sjeldnere de snakker om sitt eget svin, altså mitt svin. Når vi nå er samlet her, alle mine svin, vil jeg vi minner hverandre om at mitt svin er ditt svin og ditt svin er mitt svin, og når vi synger at vi elsker denne grisebingen som den stiger frem, så er det først og fremst hverandre vi elsker.


Utenriks

Man skulle tro at verdens griser ville lært med tiden å bygge sterke hus i mur, men dessverre ser vi mange eksempler på at små griser insisterer om å hegne om hvert sitt hus heller enn å bygge i fellesskap mot store, stygge ulver som puster og peser i øst.

Men det er ikke rart at samling virker mindre fristende når vårt store svin på andre siden av gjørmedammen sender så blandede signaler, både om Paris- og Iran-avtaler. Nå er en geriatrisk proteksjonist med manglende forståelse for intimgrenser byttet ut med en annen geriatrisk proteksjonist med manglende forståelse for intimgrenser, men det gjenstår å se om det er det samme gamle griseri.

Ingen, og minst av alt tyskerne selv, vet hva som vil skje når kontintentets eminence gris Merkel nå forsvinner fra scenen. Til tross for Vårt komplekse forhold til Oktoberfest, kan vi ikke se at det er noen andre der i republikken som virker å være en tydelig etterfølger. Å følge opp etter henne vil på ingen måte bli kote-lett.

Lettere var det kanskje for grisegutten Boris Johnson i Britannien. Hans maktovertakelse var krydret med lovnader om Brexit, og han var sikker på at landet kunne få både i pose og sekk, for ikke å si smør på flesk. Import av både bensin og svineknoke har stanset, og svinpelsene i Brüssel viser lite forståelse for den nøden som nå har rammet dronningens rike. Til tross for de problemer som har oppstått, virker det derimot som om Boris selv er uaffektert, og fortsatt vil være folkets foretrukne råne, selv om nok noen helst vil se han bli en rolig galte.

Og lederskap trengs sårt i møte med de mange utfordringene som venter. I den hastighet som kloden varmes opp for tiden, må vi alle sies å stå i fare for å bli juleribbe - dog vår svor nok vil bli deilig og sprø.


Innenriks

På hjemlige trakter har de siste år stått i sentraliseringens tegn. Landbruksoppgjørene har vært magre og for hver kommune vi har mistet, har vi fått to nye protestbevegelser. Ryktene om de grisgrendte strøks død er dog overdrevet. Vi venter i spenning på om løftene i valgkampen viser seg å være mer enn valgflesk. De tre små grisene har samlet seg på Hurdalsjøens hotell til sonderinger om det finnes kompromisser mellom hus av strå, tre eller mur. Her må man både ta hensyn til at hus av strå er bedre for miljøet og at det kan finnes andre løsninger på ulveproblemet, f.eks. skyting. Uansett er rånekulturen på vei opp og inn på hitlistene.

Politikken i riket har holdt et høyt tempo siden sist. Det har dukket opp mange nye tryner, og gamle sugger har takket for seg. Noen av de nye har så vidt rukket grynte litt fra gutterommet før de har blitt de gamle. De aller minste folkepartier har hatt de aller mest opprivende slaktesesonger der de har delt seg opp. Snart er det en folkebevegelse per pers. Partiet Høyre har prøvd å holde ro i den borgerlige bingen. Vel var nok gleden stor da KrF valgte å endelig tre inn i det borgelige fellesskap, men den varte ikke lenge før FrP tok sin hatt og gikk for å kunne fleske til i to års tid utenfor regjering. Purkene i justisdepartementets korridorer må nok likevel ha sluppet et lettelsens sukk over å få en så lang periode med samme ledelse.

Kjell Ingolf Ropstad ble raskt kjent for utsagnet klarer man en så klarer man to. Vi bemerker at dersom man kan ha èn moral, kan man også ha dobbeltmoral. Folkets representanter virker alt i alt å ha vært litt for lite opptatt av å representere sine velgere, og litt for opptatt av å bring home the bacon. Personlig har Vi selvsagt ingenting imot at grisene har begynt å gå på to ben. Som kjent er alle like, men noen er likere enn andre.

Ellers er vi bekymret for at toleransen for griseri virker å ha blitt lang lavere i det siste - noe som mest av alt kommer til uttrykk i det dramatiske fallet til Trond Giske. Vi har alltid ment at man ikke må la noen svin på skogen stoppe en fra å forbli i offentligheten, og anbefaler derfor at den høyst ærede mannsgris prøver seg som leder for oljefondet eller beiler for Prinsesse Märtha Louise.

Det sies at en ikke vil vite hvordan politikk og pølser kommer til, men de siste år har vi også forstått at man kan få mistenkelige resultater ved røyking av spekeskinke. Særlig dersom en ender med å tenne på bilen til sin samboer og denne attpåtil viser seg å være landets justisminister. Lovens lange svineknoke fikk heldigvis has på mysteriet, og vi kan nå trøste oss med vissheten om at trusler mot demokratiet belønnes med omtrent to år i fengsel. Vi har over de siste år latt oss sjokkere over en rekke filmer fra rikskringkasteren om hvordan våre artsfrender i griseindustrien har blitt behandlet av norske bønder. Vi håper for fremtiden at våre slektninger skal slippe å utsettes for denslags svineri. Svinekjøtt må ikke bli for billig. Et annet medlem av svinefamilien som har hatt betydelig større hell på skjermen, er heldiggrisen Gunda, som greide å bli nominert til selveste Oscar-prisen. Vi ønsker derfor å strekke ut en hilsen til den aktverdige purke i Vestfold.

Studentlivet

Siden sist vi var samlet, har Høyskolen i Oslo og Akershus lånt klær av selveste keiseren. Det sies den har fått dispensasjon fra ingen ringere enn den andre majestetens statsråd til å smykke seg med et navn som slipper å forholde seg til rettskrivingsreglene man finner i noen norsk ord-bog. Heldigvis for høy… ehem… universtetet, kommuniserer logoen tydelig at herfra kan det bare gå oppover. Oppover går det også for rikets mange rektorer, som etter endt åremål kan finne seg nye rektorstillinger ved andre universiteter i inn- og utland.

Vi ønsker nå å avslutte med det mest hjemlige, og vender derfor trynet mot egen binge. Det er med den ytterste bekymring vi bemerker at Oslos studenter over de siste år har begynt å få kulturhusdriften til å gå i overskudd. Vi ønsker å advare mot denne tendensen til finansiell ansvarlighet, og minne om at Studentersamfundet har lange tradisjoner for å dvele ved konkursens rand. Et liv med overskudd kan nok virke forlokkende for trygghetssøkende spegris. Det er det óg for Oss, som begynte våre dager som en simpel sparegris. Men vi minner om Bjørnstjerne Bjørnsons ord - trygghet er ei det beste, men at man noget vil, da kan en ikke la seg belemre med noe så tarvelig som solvens.

Tendensen til risikoaversjon ser en også i at studentersamfundets grisebinge nå er kledd i støydempende tekstiler. En spør seg om barnesikring av skarpe kanter følger like etter. En kunne dog kostet på seg å holde vannrørene ved like. Etter Vår erfaring, bør svinepeiser pastes i øl, ikke kloakk. Slike råd kan man nok gi til Vår fetter og svinebror, Studentsamskipnaden i Oslo, når han nå har våget å tenke utenfor boksen og investere i noe såpass visjonært som et studenthus for alle hovedstadens studenter. Der noen vil beskrive dette som smør på flesk, opplever ikke Studentsamskipnaden at markedet for denslags er mettet. Den nyvinnende ideen som vil sette studentene i sentrum, er å investere i et noget nedslitt lokale med mange møterom. Vi håper de etter en stund kan gi Oss noen gode råd om hvorledes man kan drive med denslags uten å sprenge egen sparegris.

Studentersamfundet har en lang historie, men for hver enkelt er studenttilværelsen et kort blaff. Byen er full av studenter som aldri har hatt et forhold til vårt samfund og til vårt Chateau. Der er utfordringer, men der er også muligheter. Gå nå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler. Som kjent er det kinesiske ordet for mulighet det samme som ordet for krise.


Nøff, said. Skål!

Bilder

Bilder fra arrangementet finnes i Studentenes Fotoklubbs album her

Se også